En kommunal trygghetsalarm og en trygghetsklokke kan ved første øyekast virke som to varianter av det samme.

Begge kan brukes når noe skjer. Begge kan gi trygghet. Og begge kan være viktige hjelpemidler for mennesker som ønsker å bo hjemme lengst mulig.

Men de er laget for ulike behov.

Den kommunale trygghetsalarmen er først og fremst laget for å sørge for at profesjonell hjelp blir varslet når brukeren trenger det.

En trygghetsklokke som SafeHjem er laget med familien rundt henne i sentrum.

Det er en viktig forskjell.

Hvem skal få vite det når noe skjer?

Med en kommunal trygghetsalarm går et varsel til kommunens alarmtjeneste. Der vurderes situasjonen, og nødvendig hjelp blir satt i gang.

Det er en viktig funksjon når det virkelig haster.

Men mange situasjoner i hverdagen handler ikke om utrykning.

Hun kan ha falt og kommet seg opp igjen.

Hun kan ha blitt svimmel.

Hun kan ha slått seg, men ikke trenge ambulanse.

Eller hun kan rett og slett trenge at noen kommer innom.

Da er det familien som er nærmest.

En trygghetsklokke kan derfor ha en annen rolle: å sørge for at de som kjenner henne best, også får vite når noe skjer.

Familien er sjelden bare én person

I mange familier er det én person som naturlig tar mest ansvar.

Det kan være datteren som bor nærmest. Sønnen som ringer hver dag. Eller den som har mest fleksibel hverdag.

Det fungerer ofte fint.

Helt til den dagen det blir for mye.

De andre vil gjerne bidra, men de vet ikke alltid når det er noe å bidra med. Og når informasjonen må gå fra person til person, kan det fort bli uklart hvem som allerede har fulgt opp.

Det er ikke nødvendigvis et teknologiproblem.

Det er et familieproblem.

En trygghetsklokke med familieapp kan gjøre det enklere å dele informasjonen.

Når et varsel går ut, kan flere pårørende få beskjed samtidig. I SafeHjem kan familien også bruke Familietavla til beskjeder, avtaler og hendelser.

Da slipper man i større grad å være avhengig av at én person alltid har oversikten.

Det viktigste skjer ikke alltid i det første minuttet

Når man snakker om trygghetsteknologi, er det lett å tenke på selve hendelsen.

Fallet.

SOS-knappen.

Varslet.

Men for familien kan timene etterpå være minst like viktige.

Tenk deg at hun faller hjemme.

Hun kommer seg opp selv. Det er ikke behov for ambulanse, men hun er litt skjelven og har vondt.

Det hun trenger, er kanskje at noen kommer innom med middag.

At noen setter seg ned en stund.

At noen ringer dagen etter og spør hvordan det går.

Og at familien vet at dette faktisk skjedde.

Det er ikke nødvendigvis en jobb for helsepersonell.

Det er omsorg.

Men omsorg er vanskelig å gi når man ikke vet at den er nødvendig.

Og så er det alle gangene det ikke har skjedd noe

Dette er kanskje den delen av trygghet som det snakkes minst om.

Hun svarer ikke på telefonen.

Dere ringer igjen.

Fortsatt ingen svar.

Er hun på butikken?

I hagen?

I dusjen?

Har hun lagt telefonen fra seg?

Eller har det skjedd noe?

Som regel er det ingenting.

Men familien vet ikke det før de får tak i henne.

En trygghetsklokke kan gi et ekstra informasjonslag i slike situasjoner. Når det er relevant, kan familien se hvor hun befinner seg i appen.

Hvis hun er på butikken, vet dere det.

Hvis hun er hjemme, vet dere det.

Og hvis noe faktisk har skjedd, har dere en annen mulighet til å oppdage det.

Noen ganger er trygghet ganske enkelt å vite at alt er i orden.

Hva skjer hvis hun ikke rekker å trykke?

En viktig forskjell mellom ulike trygghetsløsninger er hva som skjer når brukeren ikke klarer å gjøre noe selv.

Hun kan være svimmel.

Hun kan ha mistet balansen.

Hun kan ha blitt slått ut.

Eller hun kan rett og slett ikke rekke å trykke på knappen.

Derfor har SafeHjem automatisk fallregistrering.

Når klokken registrerer et mulig fall, får hun rundt 25 sekunder til å avbryte dersom alt er i orden. Hvis hun ikke avbryter, sendes varselet videre til familien.

Det gjør at løsningen ikke bare er avhengig av at hun selv husker å trykke på SOS-knappen.

Hjemme – og utenfor hjemmet

En kommunal trygghetsalarm er normalt knyttet til hjemmet og kommunens tjeneste.

En trygghetsklokke kan følge henne videre ut i hverdagen.

Til butikken.

Ut i hagen.

På tur.

På hytta.

Eller på besøk hos familien.

Det betyr ikke at en klokke løser alle former for risiko. Fall i hjemmet må fortsatt forebygges med gode praktiske tiltak, og en trygghetsløsning erstatter ikke nødvendig helsehjelp.

Men det betyr at familien kan ha kontakt og oversikt også når hun ikke er hjemme.

Med SafeHjem kan familien se posisjonen når det er relevant, og snakke direkte med henne gjennom klokken.

Så hva trenger dere egentlig?

Det finnes ikke én løsning som passer alle.

Det viktigste er å starte med hverdagen hennes.

Spør dere selv:

Hvem skal vite det hvis noe skjer?

Hvor mye av tiden hennes tilbringes utenfor hjemmet?

Hva skjer dersom hun ikke rekker å trykke på en knapp?

Hvem følger opp dersom det ikke er behov for akutt hjelp?

Hvordan skal familien dele på ansvaret?

Og kanskje det viktigste spørsmålet:

Hva ønsker hun selv?

En trygghetsløsning fungerer best når den oppleves som en støtte i hverdagen, ikke som noe som tar fra henne selvstendighet.

Det som haster, er sjelden det som skjer oftest

En alarm som går til en vakttjeneste løser det akutte. Det er viktig, og det er den jobben den er laget for.

Men det akutte er ikke det som fyller hverdagen deres.

Det som fyller hverdagen er de små tingene. Fallet hun reiser seg fra selv. Dagen hun ikke tar telefonen. Uken der ingen helt vet hvordan det går.

Ingen vakttelefon kan hjelpe dere med det.

Det er dere som er der.

Og da må dere vite når noe har skjedd.

For til syvende og sist handler dette ikke om teknologi.

Det handler om å kunne være litt mer til stede, også når man ikke kan være der fysisk.

Kilde: Helsenorge, informasjon om kommunal trygghetsalarm.